|
Signi Lundgård har i mange år bodd i Gjøvik-området. 31.mars 1992 mistet hun sin datter, Angelina, i en trafikkulykke. Datteren ble bare atten år. Boken er en veksling mellom å skrive ut reaksjoner som er private, personlige og allmengyldige. Boken gir ingen generelle betraktninger om sorgbearbeiding, og inviterer heller ikke umiddelbart leseren til deltagelse. Likevel skiller denne boken seg fra mengden av slike bøker som forlagene har utgitt de siste årene. Kanskje fordi forfatteren ikke i utgangspunktet vil fortelle sin historie for "å hjelpe andre i samme situasjon", synes innholdet å ha gjenkjennelsesverdi også for andre sørgende. Lundgård har sosialfaglig bakgrunn, og evner å balansere det meget private med å vise omverdenen at tap og død er smerte, smerte som tar tid, og at hver må finne sin form og tid til sorgarbeidet. Samtidig kommer den smerte som er felles for alle når barn dør, klart fram.
Boka gir innblikk i en mors sorgbearbeiding uttrykt i et dynamisk samspill mellom ytre naturlandskapog årstider og forfatterens indre sorglandskap. Vårtegn er brukt som et livskraftig symboltema - også i forhold til tolkning og opplevelse av Gudstroens kraft.
Boka er preget av forfatterens sosialfaglige bakgrunn, men har ingen teoretisk overbygning. Innholdet er personlig, men almèngyldig, og gjenkjennende for andre i sorg.
|
|